Blogg

«Murens fall…»

Når jeg startet på denne reisen var jeg omgitt av en «mur» som skulle beskytte meg. Ingen skulle få komme på innsiden av denne muren, ingen skulle få SE MEG.

Jeg viste ikke hvorfor jeg hadde denne muren rundt meg, men jeg følte at den nå var blitt et hinder.  En venninne av meg sa følgende «Du har ikke bare laget deg et beskyttende skall rundt deg du, du har bygget deg en festningsmur…» Og slik var det jeg følte det, min beskyttelse var blitt mitt fengsel…

Et minne fra barndommen og EFT – behandling var det som førte til murens fall…

Så hva var det som skjedde i min barndom som førte til at jeg følte behov for å beskytte meg?

Det skal jeg dele med deg nå..

Noen dager før min 7 års dag, døde min farfar i en ulykke. Jeg var en ordentlig farfar-jente og da han døde følte jeg meg forlatt av han. Mine foreldre syntes at dette ikke skulle ødelegge min 7 års dag, for jeg hadde jo startet på skolen og alle jentene i klassen skulle komme for å feire meg. Når farfar skulle begraves, fikk jeg ikke være med på selve begravelsen, men fikk delta på minnesamværet, på selve «festen»… Dette gjorde mine foreldre i beste mening, de ønsket å skjerme meg fra det triste og vonde ved å miste noen man står nær.

Men for meg ble dette helt feil, jeg hadde behov for å sørge, men fikk ikke gjort det. Det førte til at jeg lukket meg inn i mitt skall, måtte beskytte meg fra å bli forlatt…måtte ikke slippe noen helt inn…måtte ikke gjøre meg selv sårbar…. Å dette skallet ble etterhvert til en mur…til mitt fengsel..

Når jeg tok tak i dette under en EFT behandling fikk jeg løst opp i denne følelsesmessige blokkeringen, og muren falt…Det som skjedde etterpå var jeg ikke forberedt på…

Les hvordan livet mitt har blitt etter murens fall i neste innlegg

Ha en nydelig dag kjære du!

God Klæm

Gunn Toril

Facebooktwittergoogle_plusredditpinterestlinkedinmail

Veivalg

I 2012 følte jeg at jeg sto ved et veiskille i livet.

Hvis jeg fortsatte på den veien jeg var på, ville jeg miste meg selv…jeg ville slutte å leve å bare eksister, for mine nære å kjære. Men JEG – Gunn Toril – ville ha gått under. Det var akkurat slik jeg følte det.
Hvordan jeg skulle finne meg selv visste jeg ikke, ikke hva denne veien ville bringe med seg heller … men jeg var sikker på at denne veien…den usikre veien…den spennende veien… den veien som utfordrer komfortsonen min , var den rette veien for meg nå. For å utslette meg selv var ikke et alternativ.
Nå skal det sies at det ikke var første gangen jeg sto ved et slikt veivalg. Jeg hadde vært her noen år tidligere også, og trodde jeg valgte veien som førte meg i rett retning, men det som skjedde var at jeg etter kort tid havnet i samme sporet som tidligere. Jeg fulgte det samme gamle mønstret … og havnet på samme sted igjen.
Dette gjorde at jeg visste at jeg måtte gjøre noe annerledes denne gangen. Jeg kunne ikke forvente at de rundt meg skulle tilpasse seg meg…at de skulle forandre seg for at jeg skulle få det bedre. JEG – Gunn Toril – var den som måtte endre seg. Endre tankemønster og handlingsmønster.
Så jeg bestemte meg for å la intuisjonen min få lede meg denne gangen. Jeg skulle gjøre det jeg hadde lyst til for MIN del…på veien til å finne MEG.
Så det første jeg gjør er å kontakte en healer, som var min kollega den gangen…
Hun hjalp meg videre på min vei. Hun gav meg tips om å lese boken The Secret. Denne boken fikk meg til å endre tankemønsteret mitt. Som igjen fikk meg til å øke troen på meg selv og min muligheten til å gjøre endringer i livet mitt. Hjerteakademiet dukket opp i første gang i 2014. Jeg startet der i 2015, og det var med på å endre meg og livet mitt totalt.

Les mer om min reise og murens fall i neste innlegg…
Klæm fra Gunn Toril

Facebooktwittergoogle_plusredditpinterestlinkedinmail

Hvem er jeg…egentlig

Har du noen gang undret på akkurat dette…Hvem er jeg…egentlig?

Jeg har hele livet, i alle fall så langt tilbake jeg kan huske, fått høre at jeg er beskjeden, sjenert, stille… Og jeg har virkelig levd opp til den rollen i mange år.

På barneskolen holdt jeg meg for meg selv, i timene ønsket jeg å være «usynlig» Hvis lærerne satte fokus på meg ved å be meg svare på et spørsmål, eller lese høyt, ble jeg veldig utilpass. Jeg følte at alle de andre så på meg og gjorde narr… Men tror nok det bare skjedde i hode mitt… Tilbakemeldinger foreldrene fikk fra skolen var alltid de samme «Gunn Toril er stille… Gunn Toril holder seg for seg selv…Gunn Toril må bli mer aktiv i timen…»

På mellomtrinnet endret ting seg litt, jeg fikk noen få gode venner, som jeg åpnet meg for. Men for de fleste var jeg fortsatt «den stille jenta – den sjenerte jenta – hun som ikke sa noe..» Å på skolen fikk jeg fortsatt de samme tilbakemeldingene som tidligere.

På ungdomsskolen og videregående var jeg mer sosial, var med på fester, hadde gode venner og til og med kjærester (hehehe) Men jeg ble fortsatt sett på som stille og sjenert. Når jeg var på fest fikk jeg ofte kommentarer som «Gunn Toril du er så stille…» eller «Nå må alle være stille for nå skal Gunn Toril snakke…» Jeg smilte og lo med de andre, men følte meg utilpass, for jeg likte absolutt ikke å få fokuset på meg. Men samtidig begynte jeg nå å undre… er jeg virkelig så stille og sjenert? Jeg følte at jeg deltok på festene, at jeg pratet og jeg hadde det moro, så når jeg fikk tilbakemelding om at jeg var stille og sjenert, følte jeg at det ikke stemte med den jeg følte jeg var på innsiden.

Men det var ikke før nå, som voksen, jeg bestemte meg for å finne mitt sanne jeg, og innta min virkelige rolle i livet.

Jeg må legge til at jeg ikke har husket noe fra barndommen min, ingen ting som skjedde før jeg var i 12 års alderen… Ikke før nå, når jeg har gått gjennom de behandlingsmetodene jeg har vært igjennom på denne reisen for å finne meg selv.

Neste gang vil jeg fortelle litt om det jeg oppdaget når jeg var under behandling, hvilke situasjoner i min barndom som har hatt innvirkning på mitt liv frem til nå… Så følg med!

Facebooktwittergoogle_plusredditpinterestlinkedinmail